Denne våren skal vi gjøre en god del her hjemme. Og jeg ser veldig frem til å gripe fatt på hvert eneste prosjekt. Problemet er bare at jeg blir så oppslukt i det som er gøy å bedrive tiden med at studiet faller på andreplass. Det er ikke en helt heldig balanse, men det gir meg en indikator på at jeg begynner å bli en smule skolelei. 5 år som student har gjort meg så vant til denne tilværelsen at jeg har glemt hvordan det var å ikke være student.
Uten at dette hadde noe med studenttilværelsen å gjøre, så er det iallefall et godt tidspunkt å understreke at semesterslutt nærmer seg. Som igjen betyr at sommeren er et steinkast unna, enten jeg er klar for det eller ikke. Innredningsmessig innebærer dette at vi har en del prosjekter på lur, og to av disse prosjektene går parallelt med hverandre: Uteplassen på baksiden og tv-stua vår. Denne helga skal svigerfar sette opp levegg sammen med H, mens jeg og svigermor skal tapetsere her inne. De hvite gardinene skulle egentlig ikke henge der før tapeten kom opp. De ble nemlig sett i et butikkvindu hjemme i Narvik i påskeferien, men ikke kjøpt før jeg sendte mamma på oppdrag for meg. For en ukes tid siden kom den sørover sammen med lillesøster og en glassvase hun hadde kjøpt meg på brukten. Lykke. Jeg har et veldig ambivalent forhold til gardiner, men disse skal forhåpentligvis understreke det bohemske uttrykket jeg er ute etter her nede.
Jeg har skrevet om min ubegrensede kjærlighet for Emma Von Brömssens "Dancing Crane" tidligere. Før var den en drøm, en illusjon og et håp. Nå er den her i form av seks ruller i en eske, og snart på veggen. Dette rommet har brakt meg mye frustrasjon det siste året da jeg ikke har klart å lokalisere dets identitet. Enten lykkes jeg i stor grad nå, ellers vil dette bli en total skivebom.
I dag, for en uke siden, satt jeg i denne sofaen nesten oppløst i frustrasjon over hvor kjedelig dagen var. Gulvene var rene, jeg hadde kommet ajour med skolearbeidet, huset var ryddet og samtlige jeg oppsøkte for litt sosial kontakt var bortreiste eller opptatte. Jeg visste råd og løp over gata til den største brukthandelen jeg har vært på noen sinne. Et par hundre kvadrat, i hver etasje, med alt hjertet begjærer fra gulv til tak. Bruktmannen har så mye ting at du rekker ikke å gå gjennom mer enn en liten haug de to timene han har oppe hver uke. Men jeg rakk å få med meg dette bordet, det røde speilet, og to bilder. Ingen pose var store nok, så jeg gikk med hendene tomme og kom tilbake med en søppelsekk og et bord under armen.
Jeg fikk noen merkelige blikk der jeg vandret gjennom nabolaget med en søppelsekk over skuldra, hvor de skarpe kantene på bilderammene skar gjennom plasten. Men slike ting preller av for en som elsker bruktfunn. En vintage-elsker går gjerne gjennom ild og vann for skattene sine. Og dette er et av de snillere tilfellene. Senest i høst kjørte vi fra Kongsberg og tyve minutter nord for Oslo for å kjøpe to stoler. Slik er det. Og dette bordet måtte jeg ha. Jeg forelsket meg i skjevhetene, løveføttene og det faktumet at bordet står på hjul og er for høyt til at Balder kan logre ned flere glass.
Dette er et av bildene jeg fant på brukten. Jeg har nå to bilder av Sitting Bull. Uten at det gjør noe. Jeg elsker den rebelske Sitting Bull og hans aktivistiske ånd. Han får nå selskap av en blomstrende kvist jeg tok med meg hjem samme dag. Men er usikker på hvilken tresort jeg nå har tatt med meg inn. Den skjeggete mannen er et print fra Le Kiosk.
Nå venter jeg på at temperaturene skal stige slik at disse plantene kan få flytte ut i pallekarmer og vokse seg enda større og sterkere. Noen har dødd under herding på verandaen. For plutselig skulle det visst bli så kaldt at frosten kom tilbake. Så nye frø har blitt sådd, og flere skal det bli. Det er vel litt med disse plantene som det er med resten av livet. Man lærer så lenge man lever. Noen ganger lykkes man og andre ganger er man tvunget til å lære av sine feil.
Et lite tips er å bruke plastbeholderne til bær og frukt som minidrivhus. De har både drenering og luftehull. Her skal nye erteblomster få vokse til.
Når jeg kjeder meg kan jeg begynne å flytte på små ting. Bare for å skape forandring. Frustrerende for H som ikke finner alt på sin faste plass, men gøy for meg. Glassvasen med eucalyptus er vasen som mamma kjøpte til meg i nord. Synes den er ordentlig søt.
Om dagene bruker jeg mye tid på å tenke på hvordan jeg kan fylle dagene med ting som gir meg glede og positiv energi. Jeg har store deler av livet mitt i min gamle hjemby Oslo, hvor jeg tilbringer flere dager av uka. Der har jeg nære venninner, dansing og skole. Men jeg merker et savn av dette i byen hvor jeg faktisk bor. Så jeg er konstant på utkikk etter ting, små og store, som kan gjøre hverdagen mer innholdsrik. Jeg har aldri bodd så lenge på et sted før uten å ha et ordentlig sosialt nettverk som drar meg ut av huset på ettermiddager og kvelder. Det begynner å merkes på kroppen. Hvorfor skriver jeg dette? Vel, delvis for å få ut litt frustrasjon, men også for å presisere at livet er mer enn blomster og fine bilder. Men også fordi dette innlegget traff en nerve i meg og fikk meg til å ville skrive litt om det som kanskje også er litt vanskelig. Å utvikle nye, nære relasjoner i voksen alder (nærmere tredve enn tyve) er vanskeligere enn jeg trodde da jeg var yngre. Noen dager er dette litt vanskeligere og sårere enn andre dager. I dag er det en litt sår dag. Da er det godt å skrive om det. Selv om det er til offentligheten. Men i morgen er det fredag, Oslo og helg. Det blir en god dag med nytt mot. Ønsker deg en strålende torsdag videre.