Øvelse gjør mester

I dag var vi på veiledning hos jordmor på sykehuset, og snakket om hva vi kan forvente, og hva mine rettigheter som fødende er. Et av temaene som kom opp var overgangen fra å bare være oss to, til å være tre, og hvordan barnegråten ikke må skremme oss når han har kommet ut. Jeg tenker på hvor godt det er å kunne forberede seg mentalt på det å stå i barnegråt en hel kveld, og natt, og hvordan trøttheten kan føles på kroppen når man likevel må følge barnet opp. Og gudene skal vite at vi har fått kjenne på våkennetter, ustanselig gråt og griserier ved å ha besøk fra denne karen. Men også enda mer kos! Det er stor forskjell på han som skal komme og han vi får låne, men det er likevel fint å kunne kjenne på det ansvaret som følger. Noe av det jeg lurer på, er hvordan i alle dager jeg skal klare å gjøre husarbeid, eller vaske klær. For når han her er på besøk, kan jeg bare løpe rundt og sørge for at han ikke river ned alt han kommer over. Jeg er glad for at vi er to, og bøyer meg i støvet for alenemødre og den innsatsen de gjør. Dere er virkelig supermennesker!